hits

Adrianne Kibsgaard

DEL 1 - Barnevernet har tatt sønnen min fra meg

  • Publisert: 12.01.2018, 21:42
  • Kategori: Blogg
  •  

    Jeg var syk. Veldig syk. Jeg kjente at kroppen ville knekke sammen hvis jeg ikke kunne få slappe av snart. Det hadde gått så langt at jeg ikke klarte å gi sønnen min det han trengte en liten periode. Jeg valgte å la barnefar ta ansvaret for en liten stund, sånn at jeg forhåpentligvis kunne bli bedre når jeg bare fikk slappe av.
    Tiden gikk, 2 til 3 uker, og jeg kjente at nå ville jeg ha sønnen min hjem. Jeg ba om det, men fikk det ikke. Bak ryggen min har barnevernet konkludert med at jeg ikke fikk ha barnet mitt. Ikke alene og ikke boende hos meg. Jeg fikk aldri noen beskjed om dette på forhånd av barnevernet. Ikke et brev, eller en telefon. Dette ble formidlet til meg via barnefar. 

    Jeg måtte undersøke hva i all verden som foregikk. Hvorfor fikk jeg ikke sønnen min hjem? Jeg kontaktet barnevernet i Sandefjord.

    Jeg fikk vite at etter en filmobservasjon hos Bupa småbarnsteam, så mener dem at min sønn er redd for meg og ikke ser trygg ut sammen med meg. Dette ble filmet på en svært dårlig dag i den perioden jeg var syk, før jeg fikk en endelig diagnose på et sykehus i Oslo,  og ikke hadde hatt  så mye samvær med sønnen min på grunn av helsa mi. Mer svar enn det fikk jeg ikke. Jeg ble fortvila, sint og frustrert. For dette visste jeg ikke stemte. Ingen av de personene jeg hadde hatt rundt meg kunne si at dette stemte. Han har aldri gjort noen tegn til å være redd meg. Det var motsatt. Sønnen min er alltid smilende og blid sammen med meg. Det kan blant annet sees på et utall bilder og filmsnutter , og det kan bevitnes av min familie og venner, som har sett oss sammen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte så klart høre hvor dette kom fra. Jeg ringte til barnevernet i Sandefjord for å få rede på hva dette var. De skyldte på Bupa. Og Bupa sa sa ingenting. Jeg fikk ikke egentlig noe svar på hva det var jeg hadde gjort som tilsa at jeg ikke skulle få ha min sønn sammen med meg. 

    Jeg og andre vet at jeg elsker sønnen min. Han har fått kjærlighet i bøtter og spann, og han har alltid fått sine behov dekket, før jeg har tenkt på meg selv. Han har aldri vist misnøye sammen med meg.

    Tiden gikk og det ble møte etter møte. Og disse møtene har i bunn og grunn vært helt meningsløse hver eneste gang. Rett og slett fordi at BV allerede har laget seg en mening allerede før jeg har kommet dit. De har lest de gamle sakspapirene ang meg, fra BV i Hemnes kommune, og har ut fra det dømt meg pga  min fortid. Bv i Sandefjord har ikke, og vil heller ikke gi meg en eneste sjanse. Jeg kan si mye, men det blir ikke hørt på. Jeg har følt meg som en idiot på disse møtene, en meningsløsdritt det ikke er verdt å høre på.  Alt det jeg sier, har ingen verdi. Det er visst min egen "tolkning, og mening om ting" Ikke noe viktig. Dette har også min advokat påpekt, at jeg blir overkjørt og ignorert. Det er altså ikke bare noe jeg selv tror. 

    Jeg har prøvd å få forklaring på hvorfor jeg ikke kan få ha sønnen min hos meg. Hva jeg har gjort.  Det får jeg aldri svar på. Det eneste jeg får høre er at det viktigste er hvor barnet har det best. Men nytter det hva jeg sier? Ikke for fem flate. De har heller ikke undersøkt tilstrekkelig. 

    Pr i dag har det ikke hjulpet meg at jeg har hatt med meg en advokat på disse møtene. 

    FORTSETTELSE FØLGER!

     

  • Publisert: 12.01.2018, 21:42
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar